Nå har vi hatt noen deilige dager på hytta (masse bilder følger). Vi trengte å komme oss bort litt og kose oss, etter at Zippi døde. Ingen tvil om at hun var savnet på turen, men det er jo helt naturlig.

Det ble en lang tur fra Oslo og opp til hytta. For de som ikke vet hvor Øyerfjellet er, så ligger det nord for Lillehammer.  Nærmere bestemt Tretten, med tanke på hvor hytta ligger plassert. Dette er en tur som pleier å ta tre og en halv, fire timer med handling. Denne gangen brukte vi åtte timer. Vi surret riktignok bort tre kvarter, da vi stoppet for å få igang den nyinnkjøpte dvd-spilleren til bilen, men uansett…

Selvfølgelig hadde det skjedd en bilulykke. Tre biler hadde kjørt i hverandre, og lagde lange køer. Jeg aner ikke hvordan det gikk med de involverte, men vi får håpe at det gikk bra. Siden vi sto midt i en lang stillestående kø, uten mulighet til å komme oss av veien, var det bare å sette bilen i park og vente. Og vente.. Og vente… Jeg tror vi kom oss 200 meter de neste to timene.

Da vi endelig kom oss opp på parkeringen på Øyerfjellet, var det blitt bekkmørkt. Vi har ca tre kilometer å gå til hytta på vinterstid, noe vi pleier å bruke en halvtime på. Denne gangen tok det en time. Mannen min med pulk, og jeg med tung sekk. Skispor har vi bare på begynnelsen av turen, resten må vi lage selv. Det var bare løssnø, og fryktelig tungt å gå.

Da vi endelig kom oss fram til hytta, forbannet jeg min bror langt inn i granskauen. Tror ikke han helt forsto meningen med at vi kjøpte todelt dør. Den store dusten hadde selvfølgelig klart å låse de to delene sammen, da han var på hytta sist. Så der sto vi da,  i bekkmørket, med snø halveis opp på den øverste delen av døra. Ingen som kunne ta snarveien inn for å fyre i ovnen, og sette på kaffevannet. Niks… Her var det bare å begynne å spa, og tenke på min bror som på det tidspunktet lå på en strand i Brazil.

Hytta består av stue, kjøkken og to soverom. I tillegg er det et lite rom med en bøttedo. Ganske praktisk siden det er ganske langt bort til utedoen. Ikke innlagt strøm eller vann, men vi har solcellepanel og nok av snø å smelte. Gassdrevet komfyr og kjøleskap har vi også. Svartovnene holder oss varme. Men et tegn på luksus har vi der, en 17 tommers tv. På den får vi inn nrk 1 og en snørik tv2.

Nå har jeg vel fått med meg nok fakta, så resten av ferien fortelles i bilder. Alle bildene ble tatt med lommekameraet mitt.  Jeg slet litt med å ta bilder, for kameraet var ikke så fornøyd med 17 minusgrader. Kvaliteten på bildene er så der, men på feriebilder er det motivet som er viktigst. Som vanlig er det ingen bilder av meg, for jeg var som alltid bak kameraet

Hera skal som vanlig leke.

Utsikten fra hytta er fantastisk vakker på denne tiden av året.

Barna bruker huskestativet både sommer og vinter, her bruker de det som stupebrett.

Det er en vakker jente vi har.

Vinterfjellet er et flott syn. Uberørt vakkert.

Snuppa med pappa i dyp samtale.

Her har Hera tatt seg en runde.

Det ble fort hvite barter i det kalde været.

Barna vet hvordan de gjør fotografen fornøyd.

Det var bra med snø hos oss, stolpene sto dypt. Dessverre er det en del bønder som bruker piggtråd i toppen, til fare for barn og dyr. Heldigvis gikk det bra denne gangen også.

Bror hadde seg en runde i snøen med Hera.

Det må da være en grunn for den geipen der….

Jepp.. Snuppa tråkket gjennom taket på snøhulen sin.

Man må samarbeide for å komme seg opp på lekestua.

Og blide blir de da de får det til.

Men det artigste er å komme ned igjen.

Hera kjenner lukten av noe…

Hun graver…..

og graver…..

Sjekker om hun går glipp av noe,

og graver litt til…

Det ble ikke mange skiturene på oss. Løssnøen var for tung å gå i, og det var bitende kaldt. Men man kan alltids finne på andre ting, som for eksempel snøballkrig og basing.

Her er det om å gjøre å få pappa ned på bakken, og dynke han.

Selvfølgelig fikk de den gleden.

Hera tar en velfortjent pust i bakken, etter alt gravearbeidet.

Og endelig det barna har ventet på. Hera har blitt gammel nok til å trekke. Jeg må innrømme at hun ikke helt har forstått oppgaven,

men det ble da en liten tur på snuppa.

Og selvfølgelig på bror.

Hera har forstått det.. Førstemann til stolen foran svartovnen.

Det er deilig å kose seg inne i varmen da mørket senker seg.

Ingen tvil om at Hera er en sofahund.

Kveldene ble brukt til å spille Yatzy,

og selvfølgelig Jakten på den forsvunnede diamant. (Til mitt forsvar.. Han nekter å klippe seg)

Så står dessverre hjemreisen for tur. Et siste lite blikk bort på hytta.

På denne setra kryr det av geiter på sommeren. Vi pleier bestandig å ta oss noen turer bort dit. Det var tomt der nå.

Denne greinen som stakk opp av snøen, viste stolt frem konglene sine.

Vi har flotte løyper på slutten mot parkeringsplassen, ellers må vi lage de selv.

Barna var glade for at den tunge skituren var over, og benyttet tiden til å hoppe litt til mens bilen ble pakket.

Så var det bare å sette seg inn i bilen, og kjøre hjem igjen. Denne gangen kjørte vi alternative veier, så vi slapp unna all køen på E6. Vi brukte tre og en halv time hjem

Til slutt må jeg ta med et bilde av Fredstjernen til Vebjørn Sand, som står ved Gardemoen. Barna er så opptatt av å se den hver gang vi skal kjøre forbi, så de minner oss på den x-antall ganger for at vi ikke skal glemme å si ifra når den kommer.

                       Bildet er hentet fra nettet..

Har dere vært på vinterferie, og hvis tilfellet hva slags ferie? Fjellet som meg eller syden som min bror kanskje? Eller bare en avslappende ferie på sofaen?

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til dere som håpet på et Fra barnemunn-innlegg, og en god latter, må jeg nok dessverre skuffe dere i dag. Tankene mine er helt andre steder nå.

Dette er en oppdatering rundt Zippi sin død på fredag, og hvordan dagene har vært siden.

Dette innlegget ble ikke skrevet for bloggen, men for min egen del. Dette er min måte å bearbeide alt på.

Dessuten er det enklere at mannen min leser dette, enn at jeg skal fortelle alt på nytt.

Hvorfor jeg legger det ut i en redigert utgave her, vet jeg egentlig ikke. Kanskje fordi jeg fikk så mye støtte på det forrige innlegget mitt, og at det var til stor hjelp. Det er godt å se at det er så mange som forstår hvor vondt dette er. At en hund ikke bare er, nettopp en hund. Tusen takk til dere alle, jeg har satt stor pris på det. Når jeg har kommet til hektene igjen, så skal jeg svare dere alle.

I mange uker har mannen min vært inne i en voldsom snorkeperiode, noe som har ført til at det har blitt lite søvn på meg. Jeg har sovet to til tre timer om natten i flere uker nå. (Noe jeg skrev et innlegg om på torsdag). Derfor så jeg med stor glede fram til noen netter med god søvn, da han reiste av gårde på guttetur torsdag morgen. Men sånn gikk det ikke…

Natt til fredag ble Zippi syk. Som jeg skrev i det forrige innlegget, kastet hun opp, og stresset rundt og pep hele natten. På grunn av søvnmangelen min sovnet jeg i femtiden, jeg var utslitt. Dette har jeg fryktelig dårlig samvittighet for nå, for jeg sovnet fra jenta mi som hadde det vondt. Jeg sov til og med så dypt, at jeg ikke våknet av at hun måtte ut. Hun tisset på gulvet.

Da jeg våknet, la jeg også merke til at magen hennes hadde blåst seg opp.

Jeg begynte å tenke på mammaen hennes,  og broren som døde av magedreining for noen år siden. Søsteren hennes har også hatt det, men ble operert tidsnok. Jeg dunket henne i siden for å se på reaksjonen, men hun viste ikke noe tegn på at hun skulle ha fått det samme. Jeg følte allikevel på meg at det var alvorlig.

Jeg ga beskjed til barna om at Zippi var syk, og at jeg måtte til veterinæren med henne. Jeg sa at de skulle gi henne en ekstra god kos, fordi jeg ikke visste hvordan dette ville gå. De koste litt ekstra med henne, før de dro på skolen.

Jeg kom meg av gårde til veterinæren, etter utallige dobesøk. Jeg følte meg dårlig, og gruet meg fryktelig. Jeg kom dit tre minutter etter de åpnet. Jeg fortalte hva det gjaldt, og at jeg var redd for at jeg ikke fikk henne med meg hjem igjen. Jeg fikk gå inn etter et par minutter. Det vil si at jeg måtte bære inn Zippi, for hun nektet å gå nedover gangen selv. Hun har aldri likt veterinæren, men jeg lurer på om hun forsto hvor det bar selv.

Zippi fikk sjekket puls, feber og generell form, og virket bra. Jeg begynte å håpe.

Jeg ventet litt før legen kom inn, og hun ba meg vente på venterommet. Det virket ikke som det var noe hastverk med Zippi. På vei ut døra så kjente hun på magen hennes, det bar rett til røntgen. Resultatet kom med en gang. Magedreining.

En annen lege ble hentet, og jeg ble fortalt hva som skulle bli gjort. De visste ikke hvor mye magesekken hadde dreid seg, og hadde et håp om å få dreid den tilbake. De skulle ta henne inn i et annet rom, bedøve henne, og se om de fikk en slange ned i magen hennes. Jeg ble spurt om jeg skulle sitte å vente på venteværelse, eller om jeg skulle gå meg en tur. Jeg var så fortvilet, at jeg ikke klarte å svare med en gang. Jeg fikk tilslutt fram at jeg ventet i bilen, og fikk gitt Zippi en nuss. De sa at de skulle komme og hente meg. Det kunne ta bortimot en time.

Jeg fikk satt meg inn i bilen, og brøt helt sammen. Fikk etter hvert ringt til mannen min som ikke visste noen ting, og fortalt hva som skjedde. Jeg hadde ikke tenkt til å ringe han før jeg visste noe sikkert, men jeg klarte ikke å takle det alene. Jeg ble hentet etter ti minuttet, jeg burde ha forstått hva som ventet meg.

Jeg kom inn i rommet, og så Zippi ligge på bordet. Legen så medfølende på meg, og sa at magen dessverre hadde snudd seg 360 grader. Det eneste som kunne redde henne, var en stor operasjon. Mannen min og jeg hadde allerede bestemt oss da hun var syk sist, at hun skulle slippe en sånn påkjenning. Jenta vår var nesten 14 år. Jeg tok det vanskelige valget å måtte avlive henne.

Jeg spurte om hun merket at jeg var der. Legen sa at hun var i full narkose, og at hun ikke enset noen ting. Den beskjeden var tøff å få. Jeg ville at Zippi skulle vite at hun ikke døde alene. Jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke spurte om å få bli med inn da hun fikk narkosen. Det var ikke snakk om å vekke henne for å la henne sovne igjen.

Jeg sto bøyd med hodet inntil halsen hennes og armene rundt henne, da hun fikk den siste sprøyta. Legen klappet meg på ryggen, og sa at det var over.

Han spurte hva vi ønsket skulle skje med Zippi videre. Siden vi har lovet barna å gravlegge henne, fortalte jeg han det. Vi ble enige om kremering, og en urne som løser seg opp i jord. Han noterte det han trengte, tok av Zippi halsbåndet og ga det til meg. Han sa at jeg skulle ta den tiden jeg trengte med henne, og gikk ut og lot oss være alene.

Jeg så på henne, fikk lagt tungen hennes inn i munnen og rettet på leppene. Øynene hennes fikk jeg ikke lukket, men det hadde legen allerede sagt var helt normalt.

Jeg koste, klemte, klappet og nusset, og tok meg god tid. Det var vanskelig å gå ut derfra. Jeg lukket døren, og så på henne en siste gang gjennom vinduet.

De som jobbet der var helt enestående. Både i hvordan de behandlet Zippi, med godsnakk og klapping, og hvordan de behandlet meg. De spurte masse om henne, og jeg klarte til og med å smile gjennom tårene da jeg fortalte om den siste jakta. Hvordan Zippi løp som hun aldri har løpt før. Hvor fint hun hadde det da. Det var et herlig syn.

Jeg skulle betale, men hadde for lite penger. Det kostet kr 3000,-, men jeg hadde bare to. Selv om de egentlig skal ha alt på forskudd, sa de at det gikk helt fint. Jeg skulle bare komme innom med det en annen dag.

Jeg fikk satt meg inn i bilen igjen og ringt mannen min. Han hadde det ikke noe bra han heller, så langt unna. Han var lei seg for at jeg var alene, og ikke minst for at jeg måtte takle dette alene.

Jeg orket ikke tanken på å reise hjem til et tomt hus, og dro til mamma. Der fikk jeg kost litt med Sara, søsteren til Zippi. Jeg ble der til jeg skulle hente datteren min på 8 år på skolen. Jeg gruet meg så utrolig mye til å fortelle alt til barna.

Datteren min sa at hun forsto hva som hadde skjedd, da hun så ansiktet mitt. Hun tok det stille og rolig, Tårene rant sakte nedover kinnene hennes. Vi snakket sammen en stund, før jeg hentet sønnen min på 10 år en time senere.

Reaksjonen der ble som ventet. Et raseriutbrudd uten like, og så falt han totalt sammen. Den høylytte såre hulkingen, gikk gjennom marg og ben på meg. Det var så vondt.

Det ble en lang dag, hvor tårene satt løst på oss alle tre. Jeg prøvde å fortelle barna hvor heldige vi har vært, som har hatt Zippi så lenge. Jeg fikk henne da jeg var 20 år og jeg så henne bli født.

Zippi var min eldste datter, og har vært høyt elsket.

Barna har hatt henne hele livet.

Vi brukte dagen til å fortelle historier om Zippi, se på film og lignende. Sønnen min var også en tur hjemme hos en kamerat, men kom sint hjem igjen. Han var kjempelei seg, fordi kameraten hadde sagt at det bare var en hund. Jeg merket at jeg ble sint selv også. Hvordan kan en gutt som en gang hadde en hund i noen måneder, før den ble sendt bort fordi de ikke kunne ta seg av den, uttale seg om det. Han aner ikke hva han snakker om.

Zippi var aldri bare en hund, hun var et fullverdig familiemedlem. Og når jeg har kommet til hektene igjen, skal jeg fortelle historien hennes.

Vi var tidlig i seng alle sammen. Barna fikk overnatte på samme rom, og jeg hørte hvordan de snufset og gråt da jeg gikk å la meg. Denne dagen var en av de lengste i mitt liv.

Jeg lå i senga og gråt selv. Når mannen min er borte, pleier Zippi å snike seg opp i senga hans. I går var plassen tom. Vår andre hund Hera har vært vant til å ligge i bur, helt siden hun var liten og tygde på alt mulig. Jeg prøvde å la henne være løs, men hun bare herjet rundt, så hun havnet i buret igjen. Dessuten var hun ikke Zippi.

Jeg var redd for å sovne, redd for drømmene som kanskje ville komme. Dessuten følte jeg at jeg kom til å få dårlig samvittighet, hvis jeg sov for godt. Jeg sovnet av utmattelse i 2 tiden.

Jeg sov veldig godt denne natten, uten noen drømmer som jeg kan huske. Jeg våknet ca halv 11.

Jeg så på den andre halvdelen av senga, og lurte på hvor Zippi var. Så husket jeg det…

Jeg sto opp med røde, hovne øyne. Det var såpass ille at jeg hadde problemer med å se. Heldigvis dempet dette seg noe utover dagen, men de er fortsatt hovne. Det vil de sannsynligvis være noen dager fremover også.

Lørdagen ble ikke så ille, selv om tårene kom lett. Sønnen min valgte å dra på håndballkampen  laget hans hadde denne dagen. Det har vi vært veldig glade for.

Han kom hjem og fortalte at hvis han ikke hadde dratt, hadde det ikke blitt noen kamp, de var allerede en spiller for lite. De vant kampen 10-4. Motstanderne spilte med fulltallig lag, og med ti innbyttere. Litt av en bragd å vinne da synes jeg. Ikke nok med det, men sønnen min scoret mål for første gang også, to mål til og med. Denne gladmeldingen trengte vi på en dag som denne, da alt annet bare var trist og leit.

Resten av tiden brukte vi til å se film, prate og kose med hverandre. Jeg sovnet gråtende igjen, i en tom seng.

I dag er det søndag. Mannen min har fortsatt ikke kommet hjem, men han kommer i kveld.

Jeg har tenkt mye på om når reaksjonen min virkelig kommer. Til nå har jeg følt at jeg har måttet ta meg sammen på grunn av barna. Det har vært fryktelig vanskelig å være alene om dette. Jeg får sikkert en reaksjon i kveld når mannen min har kommet. Men den største reaksjonen tror jeg at jeg får i morgen da mannen min er på jobb, og barna på skolen, da er jeg alene.

Selv om det gjør vondt akkurat nå, så er smerten verdt alle de fine årene vi har fått ha med Zippi. Hun har gitt oss en enorm glede og kjærlighet.

Jeg har vært heldig som har kjent henne…..

Irsksetter har laget en fantastisk flott tegning av Zippi og meg.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min kjære vakre Zippi ble avlivet i dag.

Zippi har vært syk i natt, og hatt det fryktelig vondt. Hun har kastet opp masse slim, magen blåste seg opp, og hun har ikke hatt ro til å legge seg ned. Jeg sov bare et par timer på morgenen i dag.

Jeg følte på meg hva som kom til å skje, og ba barna om å gi henne en ekstra kos før de dro på skolen.

Hos dyrlegen fikk jeg beskjed om at magesekken hadde snudd seg, og dermed var det ikke noen annen løsning enn å la henne sovne inn.

Vi har vært kjempeheldige som har hatt henne så lenge, men dette kom alikevel som et sjokk. Hun var jo helt fin igår..

Jeg kommer nok til å være borte fra bloggen i noen dager, så skal jeg skrive en historie om henne en annen dag.

Akkurat nå gjør det for vondt.

Et litt misslykket bilde jeg tok før jeg reiste avgårde i dag.

Irsk setter har laget en fantastisk flott tegning av Zippi og meg, ut av disse to bildene.

En oppdatering over fredagen og helgen

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende