Dette er noe jeg har tenkt mye over.
Temaet spontanabort er ikke noe hyggelig å snakke om, men jeg mener uansett at det er veldig viktig. Det berører så utrolig mange av oss.
Hvordan er det meningen for en kvinne som har spontanabortert å reagere? Hvordan skal mannen reagere? Hva med venner og familie?
Dessverre finnes det ingen fasitsvar.
Allikevel velger jeg å fortelle min historie her. Kanskje det kan være til hjelp for noen som har opplevd det, enten selv, eller i omgangskretsen.
(uke 14)
Jeg har bestandig ønsket meg tre barn. Familie er viktig, og jo større jo bedre. I 1996 fødte jeg en sønn, i 1998 fødte jeg en datter, og i 2000 hadde jeg min første spontanabort. Det kom som et sjokk, jeg var 4 måneder på vei, verden raste sammen.
To måneder senere var jeg gravid igjen, nok en gang gikk det galt. Etter dette hadde jeg enda tre spontanaborter til. Jeg gikk gjennom en tøff periode, både under og etter.
Samtidig med min første abort, var både min beste venninne og min svigerinne gravide. De fødte friske og velskapte barn begge to, samtidig som jeg gikk gjennom mitt eget private helvete.
Jeg husker godt den første påsken da jeg lå og prøvde å sove, mens min svigerinne ammet niesen min i sengen ved siden av. Allerede da var abort nummer tre et faktum, også denne gangen 4 måneder på vei, jeg skulle inn til utskrapning uken etter. Jeg regner med at jeg ikke trenger å beskrive hvordan dette føltes.
Etter utskrapningen mistet jeg en del blod. Jeg kom hjem og var på vei i seng, men skulle bare på toalettet først. Jeg klarte å skremme vettet av mannen min stakkars, for jeg besvimte og slo hodet i badekaret. Jeg hadde en fin blåveis i lang tid etterpå, men skadet meg ikke ellers.
Mannen min gjorde sitt beste hele veien, og vi hadde det egentlig bra sammen, men jeg orket ikke å snakke om det jeg gikk igjennom.
Jeg buret meg inne i huset i over et år. Ville helst sove hele dagen, ønsket ikke å se barna mine eller snakke med noen. Jeg hadde bestandig en unnskyldning klar, for å slippe å dra på besøk til noen. Fikk vi besøk selv, passet jeg på å gå i dusjen da de kom. Jeg husker hvordan jeg grudde meg til å møte dem, for jeg ønsket ikke noen spørsmål. Jeg sto som regel i gangen å gråt, før jeg tok mot til meg og gikk inn. Fikk jeg spørsmål om hvordan jeg hadde det, svarte jeg helt fint med et strålende smil. Det var ingen som visste hvordan jeg egentlig følte det, ikke engang mannen min.
Etter hvert tok jeg meg selv i nakken, og gikk videre i livet. Dette måtte selvfølgelig gjøres en dag, ikke minst for barna jeg allerede hadde. Jeg må innrømme at det ikke var enkelt, men det gikk på et vis.
Jeg fortalte venninner hvorfor de ikke hadde sett meg stort på et år. De visste bare om to av abortene, og kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke hadde fortalt om de tre andre.
Jeg møtte ikke like god forståelse hos alle, de kunne ikke forstå hvorfor jeg hadde buret meg inne. Det var vanskelig for meg å forklare hvorfor jeg hadde reagert som jeg gjorde, det eneste jeg visste var at jeg hadde trengt tid til å bearbeide alt selv. Jeg måtte tenke på meg selv for en gangs skyld, og ikke stille opp for alle andre.
Forholdet mitt til noen av mine venninner vil nok aldri bli det samme, de skuffet meg for mye. Andre igjen setter jeg enda større pris på. Ikke fordi de gjorde noe spesielt, men fordi de ikke dømte meg for valgene jeg hadde tatt.
Det tok lang tid før hverdagen ble normal igjen. Det ble den egentlig ikke før jeg klarte å tenke at det ikke var barna mine, men fostere jeg hadde mistet. Da jeg endelig klarte å innse at de sannsynligvis ikke var levedyktige.
Man sliter mye med skyldfølelse, når man spontanaborterer. Lurer på hva man gjorde galt, og om man kunne gjort noe annerledes. Faktisk er det er svært sjeldent, nesten umulig, at man selv kan forårsake en spontanabort. Man regner ikke med at stress eller fall og lignende har stor betydning i forhold til en frisk graviditet. Kroppen har bare sin egen måte å ordne opp på.
Selvfølgelig ga vi opp med å forsøke å få et barn til, det finnes grenser for hva man kan klare å takle. Det var tydeligvis ikke meningen at vi skulle få flere.
Jeg føler meg faktisk privilegert, for jeg har to flotte barn. Det er dessverre ikke alle som er like heldige.
I dag har jeg det veldig fint. Det gjør ikke vondt å tenke tilbake på alt som skjedde, selv om jeg fortsatt husker hvor vondt jeg hadde det da.
Mine personlige råd til slutt..
Har du spontanabortert, reager som du vil, alt er like naturlig. Ta tiden til hjelp, og vit at du en dag får det bra igjen.
Er du partneren, bare vær der for henne. Jeg vet at det er smertefullt for deg også, men på en helt annen måte.
Er du en venn eller i familie, ikke døm. Du har ingen anelse om hvordan det føles. Har du opplevd en spontanabort selv, så vit at andre kan oppleve/bearbeide det på en annen måte.
Jeg håper at innlegget mitt kan være til hjelp for noen, det er derfor jeg har skrevet det. Ikke synes synd på meg, jeg har det i dag bedre enn noen gang J
En fin side hvor du kan lese andres erfaringer ved abort uansett lengde i svangerskapet. Sorgreaksjoner, og reaksjoner fra pårørende.
http://www.barnetsomikkeble.no/forum/
En manns historie
